Stian og Ingunn på plass i Christchurch.. Ingunn foran det gamle rommet sitt på Colombo Hall. Ingunn foran Biblioteket på Lincoln University Stian foran "Cookie time"-factory - verdens beste ! Alle bildene har innebygget bildeforklaring og kan forstørres !

Dato: 02/01/02. Ingunn og Stian reiser jorda rundt - 4. brev - Høyt og lavt i Christchurch !

Flyturen fra Australia hadde gått fint. Vi landet litt over midnatt. Ingen nye flyseteterrorister i sikte. Bare gjennom passkontrollen og tollen nå så kunne vi ta kvelden i Christchurch. Det såkalte Arrival card for tollen var fylt ut. Vi hadde hverken kjøtt, levende dyr, dyrehår, egg, frossenfisk, honning, frø, blomster, nøtter, frukt eller treverk med oss i bagasjen. Derimot to par støvler med muligens litt norsk jord under. Vi måtte derfor gå på rødt.

Med et flere hundre passasjerer og så strenge regler, var det ikke til å unngå at dette skulle ta lang tid. På New Zealand (og delvis også i Australia) er de helt paranoid når det gjelder innføring av alt som tidligere nevnt. Plutselig vil man kunne ha dyr uten naturlige fiender som sprer seg over hele øya, eller planter eller trær som spretter opp her og der, og som slett ikke hører hjemme.

Halv 2 på natta var vi gjennom. Vi fant en skyttelbuss på utsida som ble fyllt full med andre passasjerer som også skulle inn til byen. Heldigvis for oss hadde vi bestilt rom på en backpacker fra Sydney. Og for et sted! Snakker om kontraster. Her var det kjøleskap, klokkeradio, telefon og TV på rommet, egen do og dusj. Og det for 250 kroner for oss begge for en natt. Perfekt.

Neste dag var vi på turistinformasjonen fant Ingunn en interessant brosjyre. Se Cantebury (fylket Christchurch ligger i) fra lufta i varmluftsballong! Vi vurderte det litt og slo til. De skulle ringe oss kl 20 samme kveld og informere oss om det ble noe av. Isåfall hentet de oss kl 5 om morgen etter. Det hele var veldig avhengig av været...

Kvelden kom, det samme gjorde telefonsamtalen.Det hele var litt usikkert enda. De skulle ringe oss igjen kl 4.20 og si for sikkert. Vi våknet sikkert 15 ganger før det og lurte på om vi hadde forsovet oss, men det hadde vi ikke. Kl 4.30 ringte de. Det var avlyst grunnet for tett skydekke. Ville vi prøve igjen i morra? Ja, det ville vi.

Dagen etter forsvant nå på et vis, men det var hele tiden ballongturen vi gledet oss til. Kl 20 ringte de igjen. Samme beskjed. Det var for usikkert. Vi ringer igjen 4.20. Nå begynte det hele å bli litt slitsomt, med 2 nett på rad med lite søvn. Men 4.25 ringte de. Det blir ballongtur! Vi henter dere om 20 minutter! Iiiiih!! Rommet så bomba ut. Her måtte det pakkes og sjekkes ut av rommet på 20 minutter.

4.45 sto vi klare. Sekkene var låst inn og vi tok plass i skyttelbussen. Vi plukket opp 2 andre par på veien før vi etter 1 times kjøring kom til Methven. Et lite sted. Der holdt ballongentusiasten til. Han het George og introduserte de andre 6 som allerede var der med oss som nettopp kom. Minibussen med ballongkurven på hengeren sto klar på utsiden. Piloten, Chris, kjørte ballongtesten utenfor. En svart heliumballong viste vindretningen i det den forsvant opp i lufta. Vi lastet opp og dro avgårde.

Etter rundt et kvarters kjøring, en ny ballong. Så styrte George bussen ut i en åker. Alle hjalp til med å få av kurven og å fylle ballongen. 2 store vifter på hver side av kurven var en god begynnelse før gassen ble skrudd på. Ballongen este ut! Gigantisk 245.000 kubikkmeter med luft var det plass til. Men var det plass til 12 mennesker og en pilot?? Kurven så da veldig liten ut? Og hvordan lander man med en slik farkost??

Spørsmålene var mange. Chris instruerte og alle tok plass i ballongen, som nå sto rett opp, tjoret til minibussen. Så kuttet vi bakkekontakten. Nå kunne vi kun kontaktes via walkie-talkie.

Ballongen steg. Under oss et lappeteppe av gårder og åkerlapper. Sauer sprang forvirra rundt i flokk og lurte på om vi var venn eller fiende. Det samme gjorde kyra på nabogården. Noe skyete var det, så utsikten mot fjellheimen var ikke den beste, men en herlig opplevelse likevel. Innimellom måtte Chris brenne av litt gass for at vi ikke skulle miste høyde, men ellers var alt stille. Bare en og annen sau kunne høres i det lyden reflekterte ballongen over oss. I flg. Chris var det enkelt å snakke med folk på bakken grunnet nettopp dette.

Så skulle vi lande. Bøy i knærne. Ryggen mot retningen vi skulle lande i. Et godt tak om en av hempene inne i kurven. Chris så for seg en landingsplass, og vi mistet høyde fort. Alle gjorde seg klare.

Dunk. Kurven var nedi bakken. Dunk. Der var den nede igjen. Denne gangen stoppet den etter noen meter, akkurat som forklart av piloten. Og kurven lå på siden. De som hadde ståplass i kjøreretningen, var nå nederst i haugen med folk. Noen gode latteranfall ble utbrudt i løpet av tiden det tok å komme seg ut av kurven.

George var informert underveis om hvor vi var, og ankom jordet med minibussen. Han serverte Champagnefrokost og noen gode ballonghistorier (tror vi tar de en annen gang, dette begynner å bli langt). Så måtte alle knele foran piloten og døpes til ballongflygere med en fuktet champagnekork i panna.

Godt fornøyd med opplegget ble vi fraktet tilbake, hvert til vårt. En kjempeartig opplevelse som kan anbefales både unge og gamle!

Reiseglade hilsner fra Ingunn og Stian.

Dato: 02/04/02.Ingunn og Stian reiser jorda rundt - 5.brev - På loffen med campingbil på Sørøya!

Den siste uka har vi loffet rundt i en campingbil her på sør-øya. En kjempefin måte å se seg rundt på! Den er av typen Mazda E2000 kassebil og har vask, gasskomfyr, 12V kjøleskap m/fryser, vannkoker (viktig i et te-drikkende land selvsagt), og brødrister. Sofaen kan gjøres om til dobbeltseng og i taket finnes luker med myggnett, som man kan heise opp når man står stille. Bilturen startet i Christchurch (og ja, vi var på besøk på Lincoln til alle dere som har studert der!! - Ikke så mye hadde forandret seg, studieåret hadde bare såvidt begynt. Colombo Hall var akkurat lik som sist, fikk desverre ikke tid til å spise i Dining Hall :-).

New Zealand er et fantastisk land å reise i. I hver eneste lille by eller tettsted finnes det en turistinformasjon som kan svare på det meste man lurer på. Folk er utrolig koselige her nede, veldig hjelpsomme og høflige. Mye "how are you today", noe som gjør oss litt usikre på hva vi skal si tilbake annet enn "fine thank you". I butikkene pakker de varene i poser for oss, og på bensinstasjonene kommer betjeningen ut for å fylle bensin og vaske vinduene for oss!

Det å kjøre bil i New Zealand er litt anderledes enn hjemme. Ikke bare er det venstrekjøring, men mye annet er forskjellig også. Bare det å styre venstrehånda rett fram og treffe 3. giret kan være en prøvelse. Spaken til blinklyset sitter jo også helt feil! Lurer på hvor mange ganger vi har tørrvaska ruta til nå?! Lys kjører man selvsagt ikke med på dagen. Det er vel nesten bare i Norge og Sverige det er vanlig, men når det regner - da setter vi på lyset! Heldigvis også i skumring og mørket. Ikke sånne afrikatendenser der man skrur av for å spare strøm og pærer.

Skiltingen her i landet er ganske grei. Kilometer i timen er vi jo vant til. Avstander måles dessuten i kilometer, og liter bensin i liter. Men har vi skilt på alle, og da snakker vi om ALLE, bekker veien krysser? Nei, tror ikke det. Men det er jo mye rare navn på dem da. "So Big creek" f.eks. eller "Henry Creek" (der har sikkert Henry gården sin like ved). Men da vi kom til Fiordland måtte de gjøre en liten vri. Siden veien ned til Milford Sound er noe a la Trollstigen, krysser den samme bekken flere ganger. Da skriver man bare "So big creek No 4" fjerde gang man krysser bekken.

Før vi kom hit til Queenstown dro vi sørover fra Christchurch til Dunedin. På veien til Dunedin, kjørte vi gjennom et lite sted ved navn Waimate. Der hadde vi hørt at det skulle finnes Wallabies, en mindre slektning av kenguruen. Importert til New Zealand som nesten alle andre pattedyr. På Turistkontoret forklarte de oss veien til ei dame som tok seg av skadde dyr. De holdt nemlig til på en åsside i byen, og ble jaktet på for å holde bestanden nede. De formerer seg visstnok like godt som sine hoppende søsken kaninen. Dermed er de egentlig en aldri så liten plage der de hopper rundt og ødelegger avlingene til bøndene i nærheten.

Men vi fant nå fram til huset til dama, litt på utsiden av sentrum. Ved inngangen sto det en lapp om at hun var bak huset. Innenfor et gjerde holdt ei dame på å skremme noen sauer med en kjepp, men de bare stakk av for henne, og hun fikk ikke styrt dem dit hun ville. Så fikk hun øye på oss og nærmest skrek med en småhes hekseaktig stemme: "People!! Just what I need , some people!"

På brøkdelen av et sekund assosierte vi med heksa i Hans og Grete, og tenkte vi måtte holde oss langt unna pepperkakehuset. Nå viste det seg at dama, som ikke var en helt vanlig dame, men nesten, trengte oss til å skremme sauene inn i et avlukke der de skulle sjekkes for noen plagsomme fluer som hadde kommet fra Australia nylig. Vi slapp å sjekke dem for det, men fikk hvertfall hjulpet dama til å styre sauene dit hun trengte å ha dem.

Derimot fikk vi hilse på den handikappa hesten hennes, som var halt og vel egentlig skulle hatt en dose sterk sovemedisin. I tillegg hønene hennes, ilderen, den dansende Emuen, fredsduene, papegøyen, possumen og ikke minst alle wallabyene. De minste likte kos og var selvsagt fryktelig søte, de litt større og gravide hoppet mest rundt, men ble svært interessert da de fikk mat.

Den originale dama måtte ha oss til å skrive i gjesteboka si. Samtidig fikk vi en liten bunke brosjyrer fra landsbyen Waimate, der wallabyene sto beskrevet. Hun ville selvsagt gjerne at vi tok de med hjem til Norge eller andre steder vi reiste. Så hvis noen har lyst til å oppleve wallabies - si ifra - vi har brosjyrer nok!! Det hele var utrolig festlig da...

Nå skal vi ut og spandere på oss middag ute i Queenstown. Har laget middag på gass i mange dager nå. Ha en fin uke!

Reiseglade hilsner fra Ingunn og Stian

Dato: 02/12/02: Ingunn og Stian reiser jorda rundt - 6.brev - Vestkysten

New Zealands vestkyst er like spektakulær som den norske vestkysten. Fjellene er like bratte, det samme er veiene. Tunneler er det heldigvis (på en måte) mindre av, noe som gjør at man ser mye mer som turist. Selvsagt bruker en 2 tonn campingbil også mer bensin av sånt, noe vi vel ikke hadde regna så veldig på. En liten budsjettsprekk per. dag der. Men vi er på god vei til å rette det opp når vi i morgen transporterer oss fra Christchurch til nord-øya med skyttelbuss og ferge. En skyttelbuss er en typisk kassebil med 9-10 seter som man fyller opp via et bookingbyrå utifra hvor folk skal. Bagasjen plasseres i en henger og prisen er mindre enn bussen. Noe a la maxi taxi hjemme altså, bare mye billigere.

Hva har vi så gjort i det siste lurer du kanskje på ?
Jo, ikke langt fra en by kalt Westport på vestkysten, driver et lite firma grottevandring. Grottene ble engang i tiden gravd ut av elven. Nå er derimot elveløpet en del lavere, så grottene er nesten helt tørre. Inne i grottene finnes dryppsteiner som over 100 av tusener av år er blitt til istapp-formasjoner, også kalt stalaktitter og stalagmitter. Men i tillegg til disse sjeldne og sarte steintypene, finnes noen marker som lyser i mørket! De kalles glow-worms, og lever av insekter de lokker til seg med lyset de gir fra seg, og fanger i trådene de lager. Trådene ligner litt på trådene edderkoppen spinner, bare at de henger rett ned fra taket, tett i tett. Lengden på trådene varierer fra 10-15 cm, mens markene bare er en 3-4 cm lange. Markene lever også tett i tett, så når alt lys slukkes, er det som å se opp på en fantastisk stjernehimmel.

Men det morsomste med denne turen var egentlig måten den ble arrangert på. Alle fikk utdelt våtdrakter, -sokker, -sko, -overdel, hjelm med lys og noen hansker med svømmehud. Utstyret ble tatt på før vi gikk inn i hula, og bilringer (altså slanger i gamle bilhjul med luft i) ble brukt under turen å seile nedover elva i! Utrolig festlig kan du tenke deg! Fra vestkysten der glødemarken spiser sandfluer (ja, de er like plagsomme som knotten på Hitra/Bømlo!) dro vi nord på øya opp til Nelson. Der ligger et av mange naturreservat, fredet av Department of Concervation. Noe a la miljøverndepartementet hjemme kanskje?

På Abel Tasman, som området heter, er et paradis for fotturister og kajakkpadlere. Både elve- og havskajakker kan sees på biltak over alt. På turistkontoret i Nelson var det som vanlig et vell av brosjyrer. De fleste hadde guidede padleturer, men siden vi hadde litt erfaring, ønsket vi bare å leie en tomannskajakk selv. Neste dag var vi ferdig pakka og møtte opp til rett tidspunkt. Det var flere folk der som også skulle ut på tur. Noen på en guida, de dro før oss, og 7 andre som skulle ut samtidig som oss. Vi ble presentert for kajakken, en diger rugg, og var ferdig pakka på en drøy halvtime. Fikk leie telt, liggeunderlag og primus og var klare for å dra. Men utleieren ville ikke la oss dra sånn helt uten videre. Her skulle det holdes en breafing om vær og vind, utstyr og lover og regler om bruk. Dette var noe alle måtte gjennom. To engelskmenn og to amerikanere var også snart klare med å pakke sitt utstyr. Nå ventet vi bare på ei jente og to gutter fra Israel. Hun hadde i likhet med Ingunn aldri padla havskajakk før, gutten i enmannskajakken hadde. Det varte og det rakk. Nå skulle det vise seg at de tre hadde planlagt en 5 dagers tur. Kanskje noe friskt når bare en har erfaring? Selv skulle vi bare bli en natt.

Så etter lenger om langt var de ferdig med å stue nedi de vanntette skottene sine, og finne ut hva som skulle i lommene på vesten og hva som skulle være lett tilgjengelig under spruttrekket. Breafingen kunne starte. Dave, som han het, hadde tydelig padleerfaring og kunne fortelle om fralandsvind her og store bølger der, lov til å overnatte der, men ikke der. Skal ikke gå i detalj på det, men det var en veldig grundig breafing, og veldig bra for de som ikke hadde prøvd dette før.

Endelig bar det på vannet. De langgrunne strendene gjorde bølgene store og brytningene litt skremmende. Snart måtte vi gjennom dem. Men spruttrekkene holdt unna og alle kom seg over brytningene og ut i roligere sjø. Dave styrte gruppen i retning av ei strand litt på skrå mot bølgene. Tidligere hadde han sagt at vi går alltid mot bølgene i kajakk, noe jeg også har lært av min far padlefantasten. Noe ekkelt var det derfor å stride mot gammel lærdom. Men kajakkene tålte det Dave lovte, og om ikke lenge var vi alle fortrolige med båtene. Etter en landing på stranda, var vi klare, mente Dave. Så med Ingunn som kartleser og undertegnede som styrmann, dro vi nordover langs kysten. Vi prøvde noen strender og spiste litt lunsj før vi fant plassen for natten. Været hadde vært upåklagelig til nå, med strålende solskinn og faktor 20. Ingunn begynte å slå opp teltet vi hadde fått, og jeg bar ting ut av båten. Men Ingunn fikk ikke overteltet til å passe helt. Jeg matte selvsagt bry meg og se hva hun gjorde galt, men jeg endte også opp med å klø meg i hue. Her må det være noe feil ! Vi snudde og vendte på teltduken, vrengte og dro, men innså at vi hadde fått feil yttertelt. Vel - vi fikk passe det til så best som vi kunne fant vi ut. Teltet så litt skjevt ut, men været var jo bra! Fyrstikker manglet også, så det lånte vi av naboen. Det er ikke lett å finne en plass for seg selv på et så turistifisert sted, for å si det sånn. Middagen smakte, og kroppen ble trett. Vi trakk etterhvert inn i teltet og sovnet begge to. Utpå kvelden begynte teltduken å flagre og lage en utrolig irriterende lyd som holdt oss begge våkne. Jeg gikk ut og strammet det litt. Dette medførte at boarealet inne i teltet ble noe redusert, men det sluttet i hvertfall å blafre! Vi sovnet igjen, men våknet ikke lenge etter av den samme forbaskede lyden. Vindstyrken hadde økt. Jeg sendte en noe fortvilet Ingunn ut i mørket med lommelykten gryntende om at, "prøv å fjerne strammingen jeg lagde i stad og stram et annet sted i steden!"
Ingunn dro i en snor og inne i teltet kunne jeg konstatere at stangen som holdt det hele oppe nå lå vridd nesten ned mot nesetippen min. Rasende over søvnmangel og forbannende over utleiefirmaet, dro jeg resolutt ut den bærende stangen med tanke på at det kanskje gikk an å ligge inne i teltet likevel. Ingunn krøp fortvilet ned i soveposen sin igjen. Teltet blafret nå mer enn noen sinne !! Det var ingen annen løsning enn å kle på seg mer klær nede i sommersoveposene, pakke teltet ned i kajakken og sove under et tre. Stjernene lyste såvidt litt gjennom tretoppene, og mens jeg snørte sammen soveposen skikkelig, ymtet Ingunn litt engstelig noe om en flaggermus i bladene over oss. Jeg beroliget henne med at det var sikkert bare et blad, og husk at det var du som sa det ikke fantes noen farlige dyr i New Zealand. Sov nå! Vi fikk aldri vite om det var en flaggermus med draculatenner som hang der oppe blant bladene og kikket ned på det den håpet skulle bli kveldsmaten dens. Det vi derimot fikk med oss var en fantastisk soloppgang, og som vanlig når Ingunn og Stian er på tur, - noen uforglemmelige minner fra Abel Talsmann på havskajakktur!

Ha en riktig fin uke der hjemme! Hvis det er noen trøst har vi hatt bittelite regn her i dag. Heldigvis får man kanskje si. I går holdt vi på å dø av varme !

Reiseglade hilsner fra Ingunn og Stian!

Dato: 02/21/02: Ingunn og Stian reiser jorda rundt - 7.brev - Nord-Øya .

Kia Ora !

Siden sist har vi kommet oss til Nord-øya, vi har faktisk reist nesten tvers over hele øya, og er nå i Auckland. Turen over fra Sør-Øya ble litt mer dramatisk enn vi hadde håpet. Det var kjempestore bølger og vi brukte 5 timer (istedenfor 3, som er vanlig). Pga. de store bølgene var det mange folk som spydde i utleverte spyposer, og vi var glade for å komme fram uten å bli syke (selv om Stian var litt kvalm...)!

Med et Intercity busspass, fraktet vi oss fort fra den forblåste og regntunge hovedstaden Wellington, til Turangi. En engelskmann vi møtte i Christchurch hadde tipset oss om en spesiell fjelltur der, over et vulkansk krater (http://www.thetongarirocrossing.co.nz). Turen var skiltet til 6-7 timer, noe som vi eplekjekke og fjellvante nordmenn som vi er, selvsagt tenkte vi skulle klare lett på 6 timer.

Flere hundre mennesker (helt sant!) ble som oss kjørt i busser fram til foten av fjellet. Flatt ble bratt, og bratt ble brattere. Sinnsykt bratt faktisk. De vulkanske nesten trappetrinnene oppover fjellsiden mot krateret gjorde alle og enhver kortpustet. Selvsagt ble det også kø, noe vi ikke er så godt vant med i den norske fjellheimen. Men så driver ikke Norge med turisme heller!!! (Hvertfall ikke i sammenligning til New Zealand og Australia).

Man skal være god forfatter for å beskrive det man opplever på en sånn tur. Vi anbefaler derfor å heller sørfe litt på linken tidligere eller denne (http://www.learnz.org.nz/2k/tongariro/t_tourism.htm). Ned fra fjellet er vi nordmenn jo også vant til at det tar kortere tid enn det tar å gå opp på fjellet?! Men ikke i denne nasjonalparken nei. Her var det vernet fjellvegetasjon, så stien hadde kanskje 1 million trappetrinn? I alle fall mente leggene våre de hadde vært utsatt for det dagen etter. 7 timer brukte vi med en del pauser selvsagt. Så kiwiene (i denne sammenhengen ikke frukten eller fuglen, men folkene fra New Zealand) er beintøffe til å gå i fjellet! Det arrangeres t.o.m. et løp over denne passasjen en gang i året. En av de lokale heltene har visst rekorden på 1t og 30min! Ikke skjønner vi hvordan det er mulig uten vinger?!

Men vi dro så et par timer nordover til Rotorua. Byen hvor det bor flere maorier (urbefolkningen) enn noe annet sted på NZ. Den vulkanske aktiviteten og de varme kildene gjorde at de slo seg ned her av den enkle grunn at det gjorde det lettvint å tilberede mat. Vi meldte oss på en tur til "Maori Village" der vi fikk se tradisjonell krigsdans (Haka) med tungevifting og andre ufine grimaser. I respekt for kulturen og maoriene, ble vi bedt om å ikke le eller herme grimasene under seansen. Fra hver buss var det valgt en høvding (pleier visst alltid å bli noen fra Australia eller USA), som skulle vise at de kom i fred. Maorikrigeren kastet en gjenstand på bakken, som en av høvdingene måtte plukke opp. Så trykke nese mot nese 2 ganger. 3 ganger er visstnok frieri.

Ingen ble gift, isteden ble vi ledet inn i selve landsbyen (Marae) hvor vi ble servert et tradisjonellt Hangi måltid. Det er i all enkelhet mat tilberedt, ikke i varme kilder, men på varme steiner nedgravd i jorda. Det smakte ikke jord i det hele tatt, men varme kilder lukter promp (svovel) .

Den til tider sterke svovel lukten fikk vi stiftet nærmere bekjentskap med på onsdag i Wai-O-Tapu (http://www.geyserland.co.nz). Et område hvor bakken åpner seg og viser sin vrede. Det bobler og syder i kokende vann, og putrer i gjørme i store og små bassenger. Dette er ikke et sted å bade, men i Rotorua finnes det mange hoteller og moteller som varmer opp sine små svømmebasseng med varmen fra slike kilder. Faktisk står slike kilder for 5% av varmeproduksjonen i New Zealand. De fleste i nettopp dette området.

Til sist må vi bare fortelle om en tvers gjennom herlig person vi har truffet. Vi klarte ikke å få med oss hva han het, derfor kaller vi ham bare for Inderen vår. I fjor kjøpte han opp Century 21st backpacker i Rotorua for NZ$600.000, og pusset den opp for NZ$100.000, er rundt 60 år og har aldri drevet en backpacker eller noe lignende i hele sitt liv. Neida, mannen var filosofiprofessor, og hadde undervist både i Lancaster (UK), Sydney, USA, på Fiji, og sist på Victoria University i Wellington. Så hadde han plutselig en dag fått det for seg at han ville gjøre noe annet! Han ville trekke seg tilbake og la hjernen få litt fred etter alle disse årene med tenking. Hva kunne da være mer idiotisk enn å starte en backpacker?! (Mens du leser dette må du se for deg en liten indisk mann med den klassiske indisk-engelske aksenten). Han både hentet og kjørte oss til busstasjonen, og høflig som han var, spurte han også etterhvert hvor vi skulle nå. Da vi fortalte hvor reiseruta gikk, kom det "I also wanna get out of here", så lo han og fortsatte med "never run a backpacker". En kjøper var visst allerede interessert, og mot slutten av året skulle han selge stedet. Og folk fortalte oss at vi var sprø som reiste jorda rundt i 4 måneder?!

Forsatt reiseglade hilsner fra Ingunn og Stian,
Auckland NZ

Dette er et bilde av Canterbury og "The Southern Alps" i New Zealand. Bildet er tatt fra fly, og er det siste glimtet jeg fikk av New Zealand sist jeg var der! Gleder oss til å komme dit.. !! - Ingunn (05.01.02)